Vet du hva?

Vet du hva?

Det er litt kult, egentlig, når man føler man har dummet seg skikkelig ut, og så har man ikke det likevel.

Det er slik jeg føler det nå. Akkurat nå.

For to og en halv måned siden leverte jeg inn fordypningsoppgaven min i sosiolingvistikk. Det er en oppgave jeg jobber knallhardt med, i et av de korteste semestrene jeg har hatt. Å utføre egen forskning er hard i seg selv, men å gjøre det på 3 uker, og så måtte levere etter 4 uker, siden man startet forskningen… Det er hardt, mener jeg, da. Å avslutte semesteret 20. november er tidlig, mener nå jeg, men det er ikke jeg som bestemmer slike ting.

Men jeg sporer av. Oppgaven ble levert in. Fine oppgaven med resultater av en spørreundersøkelse (39 jenter), og fire intervjuer (10 jenter, om jeg ikke husker feil), med figurer og tabeller og masse tekst. Min første skikkelige oppgave.

Dagene drog seg av sted mens jeg ventet på svar. Skremmende nok visste jeg hvem som var sensor, og det hjalp ikke. Så kom resultatet. C. Hæ?! Jamen… Jeg har jo jobbet masse med dette, og andre akademikere som har lest den sier den er bra, sånn faktisk; to jeg ser veldig opp til, hvor den ene stadig uttaler seg om dagsaktuelle saker og ting som har med kjønnsforskning og kjønnsroller å gjøre.

Jeg mottar begrunnelse fra sensor, som er godt etablert innen språknerderiet i Norge, og han «er kjent for å ha formulert reglene for hvordan importord bør norvagiseres (gis norsk skrivemåte) når de blir tatt inn i det norske språket» (Wikipedia). Han har vært med på å skrive viktige bøker om importord og norske dialekter. Jeg innbiller meg at mannen vet hva han driver med, for å si det slik. I sin begrunnelse skriver han at jeg ikke har gjennomført en skikkelig problemstilling, og jeg vet ikke hvordan det ligger makt i språket. Hans konklusjon er «Språkføringa i arbeidet er god og uten alvorlige feil. Arbeidet er interessant, men det teoretiske grepet på stoffet, altså evna til problemløysing, er ikkje heilt god. Dermed må karakteren C bli den rette».

Javel, tenker jeg, når brevet dumper ned i postkassa på selveste julaften. Takk, og en god jul til deg også. Jeg sitter med en følelse av å ikke ha strukket til, men hører veileders stemme som et ekko i hodet: Off the record, sensor lurte på hvordan dette var sosiolingvistikk… Jeg utarbeider meg en tankerekke som jeg finner at roer meg ned.

Hvis dette ikke er sosiolingvistikk skal jeg ikke bestå. Ergo, det er sosiolingvistikk. Hva er så galt? At jeg forsker på noe sensor ikke anser som «viktig» eller «rett»? Kanskje det. Det er kanskje ikke uten grunn at forskning på jenters språk anses som spesielt viktig, det er jo bare jenter, ikke sant?

Men, nå… Nå er alt mye bedre!

Både mann og mor mente jeg burde klage. Det skader ikke å prøve, gjør det vel? Jeg har aldri klaget på en karakter før og tenker at, hvis dette ikke er sosiolingvistikk, kan jeg jo nå, hvis jeg klager, risikere å stryke. Så, den siste dagen jeg kan klage, fyller jeg ut skjemaet uten egentlig å tenke over det og leverer det til fakultetet. Etterpå dytter jeg det ut av tankene mine så godt det lar seg gjøre. Helt til jeg treffer faglærer i kantinen og han spør om jeg er fornøyd med utfallet av klagen. Hæ?! Har det skjedd noe? Er karakteren kommet? Jada, det er den. Kan ikke du bare si hva den ble? Du fikk en B, sier han, før han tilføyer noe jeg ikke hører over alt kantinekaoset, men noe om at han ikke kunne si noe før alt var avgjort.

En B er kanskje ikke så fantastisk for alle, men å «vinne» over en anerkjent pråkforsker syns jeg er ganske kult.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s