Tid til å være god!

Konflikten mellom lærerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonen KS er mer fastlåst enn noen gang, leser vi i Stavanger Aftenblad mandag 25. august. Etter det korte sonderingsmøtet søndag 24. august, uttaler KS’ forhandlingsleder Sundnes at tre alternativ har blitt lagt frem for lærerorganisasjonene, der ett av dem er tre ekstra timer binding per uke. I løpet av et år vil det si inntil 114 timer mindre til for- og etterarbeid.

KS har gjennom denne konflikten hevdet at de ønsker å bygge en samarbeidskultur som skal gi bedre kvalitet i skolen. Sammen med flere politiske partier ytres det samtidig et ønske om mer profesjonelle lærere. Men KS evner ikke å lytte til de som kjenner skolehverdagen på kroppen. Det er ikke mer møtetid vi trenger for å være nærmere elevene, men mer tid til elevene; og da nytter det ikke å ta fra oss 114 timer til for- og etterarbeid.

Det andre alternative var å innføre en time mer i uken, samt to dager ekstra til samarbeid og planlegging. Det er ikke økt tid til planlegging de fleste lærere vil etterspørre, mer mer tid til å tilpasse både undervisning og tilbakemelding til den enkelte elev. Dette krever tid, spesielt når elever har rett til individuell opplæring og vurdering for læring.

Det tredje alternativet var å innføre fire ekstra planleggingsdager. Uten kompensasjon i form av avspasering eller lønn. Vis meg den profesjonelle arbeidstaker som godtar noe slikt når en vet at det vil gå ut over nettopp profesjonaliteten i møte med elever og foresatte!

Innlegget var på trykk i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. august.

Reklamer

Boklanseringen som ikke ble

I går var det arrangert boklansering i Stavanger Kulturhus, Sølvberget. Selvest Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet bok, Bråk, om hva feminisme egentlig handler om. Yssen uttaler til Dagbladet at hun har sett seg lei på Glitterfitter hvis bidragsytere viser en merkelig form for feminisme uten innhold. Det er innholdet som skal tilbake i begrepet. Boken skal ta for seg likestilling mellom mann og kvinne, eller mangelen på det.

Det som skulle vært en boklansering ble istedet en intenst samtale, først og fremst mellom Yssen og Simonsen, men med god drahjelp fra daglig leder for Nettverk for Kjønnsforskning ved UiS, Ingvil Hellstrand; boken er nemlig utsatt til over jul. Jeg fikk tatt opp mesteparten av seansen på iPhonen min, og har ut fra det skrevet ut samtalen.

Yssen sier at det er mange ting som tyder på at vi ikke har likestilling. Vi kan ikke sette oss tilbake og si at vi har likestilling, når vi ikke har det. Hun trakk frem Siv Jensen som har uttalt at vi har likestilling, men samtidig sier at innvadrergruppene må lære seg likestillingen. Statsfeminisme de ikke ønsker selv skal tres nedover innvandrerkvinnenes hoder. Yssen og Simonsen hyller statsfeminismen og vil ha mer av det. Spørsmålet er om vi i det hele tatt har likestilling? Treenigheten mellom forskere, kvinnebevegelsen og de politiske partiene fikk kvinner inn i politikken, sier Yssen, og slik ble dagsorden endret. Hun mener skiftet kom da Arbeiderpartiet la ned sin kvinnebevegelse – det var landets desidert største og fikk stor innflytelse innad i Arbeiderpartiet. Det ble vedtatt 50%-regelen og sa at siden de nå har likestilling trengte de ikke lenger kvinnebevegelsen. Et feiltrekk, med andre ord. Hvilken betydning får dette, og vil en holde fast med statsfeminismen?

Simonsen mener noe av grunnen til at likestillingen og feminismen har kommet i et litt dårlig lys er at det har vært mye fokus på makt. 40%-kvoteringen fikk mye oppmerksomhet og kritikken gikk på at man kanskje burde være mer opptatt av innvandrere: omskjæring, tvangsgifte og «alt det der». Selvfølgelig skal vi være opptatt av det, sier Simonsen, men det slår henne at kvinner må ta vare på alt! Det er ingen som spør hennes mannlige kolleger hvorfor de ikke skriver mer om omskjæring og tvangsgifte. Det er hennes oppgave! Det er hun som også må skrive om barn selv om hun har mannlige kolleger som har småbarn og burde være mer opptatt av slike teama. «Det er kvinners lodd og dermed en lett angrepsvinkel.»

Likestilling handler om makt. 40%-kvoteringen var det siste man så av statsfeminismen på mange år, og det var en liten revolusjon i og med at kvinner kom inn i styret. En slik maktfordeling har stor betydning og vil sette spor nedover. Simonsen tror at for hver gang man har kvinnelige ledere på toppen, vil dette vise seg nedover i systemet også. Selv i Arbeiderpartiet hvor det er vedtatt likestilling ser man en mannstung ledelse. Man har Jens, Jonas, Bjarne Håkon, Trond og Raymond som reiser på hyttetur uten noen damer, og føler seg stolte over at de er med på å dra likestillingen fremover selv om det viser seg at de i praksis ikke tar med seg kvinnene opp. Hadde det vært en kvinne på toppen hadde også kvinnene blitt sørget for. Simonsen mener at det er et oppgjør i Arbeiderpariet, et parti som har vedtatt 50% kjønnskvotering,over at det selv der ikke nytter. «At man tror man har fått likestilling er en stor myte», sier Simonsen.

Alle er fanget i kjønnsroller. Menn like mye som kvinner. Men det er reformer som rokker ved det. Yssen nevner: Foreldrepermisjon for menn er et viktig steg. Menn skal også være foreldre. Kvotering for kvinner er et annet viktig steg, for at også kvinner skal komme seg inn i ledende posisjoner. Hun mener disse to reformene har vært avgjørende for å endre synet vårt på kjønnsrollene. Det handler om å få et friere liv, og ikke slik Fremskrittspartiet mener, at likestilling tvinger ordninger nedover folket. Kanskje er det nødvendig når 43% av kvinnene jobber deltid. Det innebærer oså at menn er dømt til en tilværelse som eneforsørgere. De er like fanget av å være eneforsørger som de som er eneforsørget.

«Da damene dro» ble dratt frem som et eksempel på hvor viktige kvinner er i et samfunn. Barnehagene ble stengt, for der jobbet det jo bare kvinner, og den lokale butikken ble utsolgt for pølser. Det er store forskjeller på kvinne og menn: Vi er langt mer tradisjonelle enn vi liker å tro, men det er flere virkeligheter på en gang – selv om vi er tradisjonelle har det også skjedd fantastisk mye, mener Yssen. Snakker man med unge kvinner i 20-årene er det få som sier at de skal få barn og bli forsørget. Men, samtidig er de forvirret, for de tror at de alt er i boks, og det ikke er farlig å gjøre dumme valg. I den forbindelse ble det dratt frem at de har intervjuet to unge jenter som studerer ved BI i Oslo. Da likestilling ble tatt opp «var de helt «HÆ?!»». De trodde at kvinner har et omsorgsgen, og at det var de som måtte være hjemme for å passe barna. Det var en selvfølge at de skulle ha utdannelse og være på linje med gutta. Skulle de oppleve å bli urettferdig behandlet på jobben ville de gå til Arbeidstilsynet, så skule ting ordne seg.

Deres underbevisste holdninger kom frem etterhvert. De tenker veldig tradisjonelt, men de viser også at verden har gått fremover: selvfølgelig skal de tjene penger, selvfølgelig tar de utdannelse, de skal aldri ha felles konto med mannen sin, men samtidig vil de ha barn og være hjemme med barna. De tenker ikke over at det kan ha konsekvenser for karrieren. Likelønn var noe de kunne gå i tog for, for det er jo så urettferdig! (Selv om likestilling ikke er noe for dem). På BI var det noen linjer hvor det gikk veldig mange gutter. Guttene hadde valgt disse linjene fordi de skulle bli forsørgere, og dette har de kommet på selv. Forskjellen på linjene var at de linjene med mest gutter, måtte man være flinkere i matte for å kunne gå. Men, på spørsmålet om gutter faktisk er flinkere enn jenter i matematikk svarte de «Hæ?! Jeg har aldri truffet en gutt som er god i matte, jeg!».

I boken ønsker de også å stille spørsmål ved om grunnen til at en fortsatt har så tradisjonelle kjønnsroller og fortsatt har et så segregert arbeidsmarked kan ha en sammenheng med de velferdsordningene som staten har sørget for. De ser på reaksjonen fra menn som er sinte på Stoltenberg som sa at en ikke må ta en dag fra mors foreldrepermisjon. Det er viktig å huske at permisjonen ikke er mors, men barnets. Det er så selvsagt at kvinnen skal ha sine uker, at i stedet for å ta fra dem, legger man på tre uker er som er for far. Menn lurer på hvorfor kvinner tillater seg å ta utdannelser som ikke kan forsørge dem, jobber deltid som ikke forsørger dem og hvorfor bare de kan ta seg fri fra jobben for å være med barna. Det er jo kvinnene som er konservative og tviholder på  godene de har som kvinner, for det er jo et gode å få være hjemme et helt år.

Er det de unge kvinnene som tar statsfeminismen for gitt, mens det er de unge mennene som stiller spørsmålstegn ved hva statsfeminismen har ført frem til?

Maktutredningen viser at det er en grov maktforedling i vårt samfunn som vi liker å tro er likestilt. Vi snakker om en 20-80-deling, sier Simonsen. En må synliggjøre at vi er langt fra likestilling selv om vi til stadig kåres til verdens beste land og fem av syv partiledere er kvinner. Vi senker skuldrene og tenker «er det så farlig lenger?». Yssen tror mange unge menn kvinner i alle aldre ønsker et liv med en partner man er glad i, og ikke ønsker å leve i et parforhold uten gjensidig respekt og deling av byrder og gleder. Men noen er i mot og ønsker å verne om egen maktposisjon. Men også dette er fordelt mellom kvinner og menn – det er nok av kvinner som «velger å være hjemme». Ingen blander seg opp i det, men spørsmålet er om staten skal betale? Når kvinnen sier det, mener noen, må det jo være riktig, hun har jo valgt det, kommenterer Yssen.

Anna Anka og Hanne Nabintu Hærland ble trukket frem, selvsagt. Problemet med debattene de har deltatt i er at man ikke har respekt for kunnskap og dokumentasjon, sier Simonsen. Hun har debattert med Hærland, som slenger frem påstander mange sier de er enige i. Likestilling har gått for langt, likestilling fører til flere skilsmisser, det fører til at folk er ulykkelige og det fører til at kvinner er dobbeltarbeidende og sliter seg ut, og det fører til dårlig sexliv! Da Hærland ble spurt om dokumentasjon på dette kom det frem at dette var noe hun syntes og tenkte og mente, og det var mange som mente det – hun hade snakket med venninnen sine! Men det finnes jo masse dokumentasjon på det stikk motsatte: likestilte par er lykkeligere, har bedre sex – menn vil heller ligge med damer som vil ha dem, og derfor har likestilte par bedre sex enn ulikestilte par. Alt er faktisk bedre med likestilling, sier Simonsen. Det er interessant at menn nå begynner å gjøre et opprør mot mannsrollen, også i Anna Anka-debatten.

Hvem skrives boken for?

Det viktige med en slik bok er at den skaper debatt, men dem må være så lett at folk kjenner seg igjen. Det er fort gjort at boken kan bli for intern, og det er deres hovedpoeng: Alle skal kunne bli med på reisen for å finne ut hva likestilling er og hvorvidt det kan være et gode. Det var så lite snakk om likestilling og det var derfor boken kom igang. Man behøver ikke å se på samfunnet og tenke at slik er det, og slik vil det alltid bli, poengterer Yssen og avslutter med det samtalen før salen kan stille spørsmål.