Det er en kjent sak for mange at den store majoriteten som underviser ved norske universitet og høyskoler, er midddeladrende til godt voksne menn. En annen kjent sak er at det, per i dag, er en stor overvekt av kvinnelige studenter ved de samme institusjonene. Dette kan skape en interessekonflikt, og dyptsittende meninger kan krasje totalt i en del situasjoner.
Jeg var i dag ute for en av disse, og jeg tror jeg etterlot meg et lite inntrykk.
Det ene kurset jeg tar dette semesteret omhandler retorikk, og vi er i gang med å lese taler, for så å analysere dem etter retoriske grep. I den forbindelse lest vi Biskop Stålsetts tale til Kronprinsparet i anledning deres vielse i 2001. Da vi kom til logos, ble det en diskusjon på selve innholdet i talen, og hvor flott det var at Kirken, med Stålsett i spissen, viste at Mette-Marit ble godtatt som den hun var, og at hennes tidligere liv nå var lagt bak henne.
Etter mye om og men følte jeg at jeg ikke lenger kunne holde mine meninger inni meg, og da Guds nåde ble brakt på banen, rakte jeg opp hånden. Jeg stilte spørsmål til hvorfor hun ikke kunne være en ærbar kvinne før hun giftet seg, og den morskjærligheten Stålsett bare setninger etter sitatet om blanke ark så omhyggelig omtaler, ikke er en god nok kjærlighet fordi hun lenge har «representert» gruppen vi gjerne kaller alenemødre.
Det ble stille. Helt stille. Foreleser som tidligere hadde sitet godt lent over bordet, men hendene godt plantet oppå den oppkopierte talen, så på meg før han lente seg tilbake i stolen, la hendene bak hodet og prøvde å snakke om noe annet.
Forsøk Usensurert 