Tid til å være god!

Konflikten mellom lærerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonen KS er mer fastlåst enn noen gang, leser vi i Stavanger Aftenblad mandag 25. august. Etter det korte sonderingsmøtet søndag 24. august, uttaler KS’ forhandlingsleder Sundnes at tre alternativ har blitt lagt frem for lærerorganisasjonene, der ett av dem er tre ekstra timer binding per uke. I løpet av et år vil det si inntil 114 timer mindre til for- og etterarbeid.

KS har gjennom denne konflikten hevdet at de ønsker å bygge en samarbeidskultur som skal gi bedre kvalitet i skolen. Sammen med flere politiske partier ytres det samtidig et ønske om mer profesjonelle lærere. Men KS evner ikke å lytte til de som kjenner skolehverdagen på kroppen. Det er ikke mer møtetid vi trenger for å være nærmere elevene, men mer tid til elevene; og da nytter det ikke å ta fra oss 114 timer til for- og etterarbeid.

Det andre alternative var å innføre en time mer i uken, samt to dager ekstra til samarbeid og planlegging. Det er ikke økt tid til planlegging de fleste lærere vil etterspørre, mer mer tid til å tilpasse både undervisning og tilbakemelding til den enkelte elev. Dette krever tid, spesielt når elever har rett til individuell opplæring og vurdering for læring.

Det tredje alternativet var å innføre fire ekstra planleggingsdager. Uten kompensasjon i form av avspasering eller lønn. Vis meg den profesjonelle arbeidstaker som godtar noe slikt når en vet at det vil gå ut over nettopp profesjonaliteten i møte med elever og foresatte!

Innlegget var på trykk i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. august.

Barndommens nostalgi

Jeg har sett det lenge, men det begynner virkelig å toppe seg nå; denne trenden det er å handle i bruktbutikker.

Da jeg var yngre – barne- og ungdomsskole – var det ikke direkte kult å handle på Fretex. På videregående begynte dette å endre seg, og utover i min studenttilværelse, har jeg forstått at Fretex er for nybegynnere. Det virkelig kule er å handle på butikker som har klær og accessories som ser ut som om det er second-hand. Spørsmålet blir hvorfor?

Jeg forstår dette med å ha sin egen stil, ha klær som ikke alle har. Med det stopper ikke med klær… Stadig oftere ser jeg pyntegjenstander til hjemmet som ser ut som det gjorde på 70- og 80-tallet. I morges kjørte jeg forbi en butikk i Stavanger sentrum som hadde stilt ut små kammer og speil (i sett) i vinduet sitt, med bilder som kan minne om denne stilen. Man ser det i alle butikkene for tiden, fra Åhlèns til Søstrene Grene – retro er in! Jo mer kitsch, jo bedre!

Og jeg går på det selv, det må jeg innrømme.

Så hva er grunnen? Hvorfor betaler vi nå for noe vi for ti år siden ville gremmes over når vi fikk besøk, de tingene vi kastet så fort våre foreldre ga oss lov? Er det rett og slett at vi begynner å bli eldre og ser tilbake på barndommen gjennom rosa brilleglass?

Boklanseringen som ikke ble

I går var det arrangert boklansering i Stavanger Kulturhus, Sølvberget. Selvest Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet bok, Bråk, om hva feminisme egentlig handler om. Yssen uttaler til Dagbladet at hun har sett seg lei på Glitterfitter hvis bidragsytere viser en merkelig form for feminisme uten innhold. Det er innholdet som skal tilbake i begrepet. Boken skal ta for seg likestilling mellom mann og kvinne, eller mangelen på det.

Det som skulle vært en boklansering ble istedet en intenst samtale, først og fremst mellom Yssen og Simonsen, men med god drahjelp fra daglig leder for Nettverk for Kjønnsforskning ved UiS, Ingvil Hellstrand; boken er nemlig utsatt til over jul. Jeg fikk tatt opp mesteparten av seansen på iPhonen min, og har ut fra det skrevet ut samtalen.

Yssen sier at det er mange ting som tyder på at vi ikke har likestilling. Vi kan ikke sette oss tilbake og si at vi har likestilling, når vi ikke har det. Hun trakk frem Siv Jensen som har uttalt at vi har likestilling, men samtidig sier at innvadrergruppene må lære seg likestillingen. Statsfeminisme de ikke ønsker selv skal tres nedover innvandrerkvinnenes hoder. Yssen og Simonsen hyller statsfeminismen og vil ha mer av det. Spørsmålet er om vi i det hele tatt har likestilling? Treenigheten mellom forskere, kvinnebevegelsen og de politiske partiene fikk kvinner inn i politikken, sier Yssen, og slik ble dagsorden endret. Hun mener skiftet kom da Arbeiderpartiet la ned sin kvinnebevegelse – det var landets desidert største og fikk stor innflytelse innad i Arbeiderpartiet. Det ble vedtatt 50%-regelen og sa at siden de nå har likestilling trengte de ikke lenger kvinnebevegelsen. Et feiltrekk, med andre ord. Hvilken betydning får dette, og vil en holde fast med statsfeminismen?

Simonsen mener noe av grunnen til at likestillingen og feminismen har kommet i et litt dårlig lys er at det har vært mye fokus på makt. 40%-kvoteringen fikk mye oppmerksomhet og kritikken gikk på at man kanskje burde være mer opptatt av innvandrere: omskjæring, tvangsgifte og «alt det der». Selvfølgelig skal vi være opptatt av det, sier Simonsen, men det slår henne at kvinner må ta vare på alt! Det er ingen som spør hennes mannlige kolleger hvorfor de ikke skriver mer om omskjæring og tvangsgifte. Det er hennes oppgave! Det er hun som også må skrive om barn selv om hun har mannlige kolleger som har småbarn og burde være mer opptatt av slike teama. «Det er kvinners lodd og dermed en lett angrepsvinkel.»

Likestilling handler om makt. 40%-kvoteringen var det siste man så av statsfeminismen på mange år, og det var en liten revolusjon i og med at kvinner kom inn i styret. En slik maktfordeling har stor betydning og vil sette spor nedover. Simonsen tror at for hver gang man har kvinnelige ledere på toppen, vil dette vise seg nedover i systemet også. Selv i Arbeiderpartiet hvor det er vedtatt likestilling ser man en mannstung ledelse. Man har Jens, Jonas, Bjarne Håkon, Trond og Raymond som reiser på hyttetur uten noen damer, og føler seg stolte over at de er med på å dra likestillingen fremover selv om det viser seg at de i praksis ikke tar med seg kvinnene opp. Hadde det vært en kvinne på toppen hadde også kvinnene blitt sørget for. Simonsen mener at det er et oppgjør i Arbeiderpariet, et parti som har vedtatt 50% kjønnskvotering,over at det selv der ikke nytter. «At man tror man har fått likestilling er en stor myte», sier Simonsen.

Alle er fanget i kjønnsroller. Menn like mye som kvinner. Men det er reformer som rokker ved det. Yssen nevner: Foreldrepermisjon for menn er et viktig steg. Menn skal også være foreldre. Kvotering for kvinner er et annet viktig steg, for at også kvinner skal komme seg inn i ledende posisjoner. Hun mener disse to reformene har vært avgjørende for å endre synet vårt på kjønnsrollene. Det handler om å få et friere liv, og ikke slik Fremskrittspartiet mener, at likestilling tvinger ordninger nedover folket. Kanskje er det nødvendig når 43% av kvinnene jobber deltid. Det innebærer oså at menn er dømt til en tilværelse som eneforsørgere. De er like fanget av å være eneforsørger som de som er eneforsørget.

«Da damene dro» ble dratt frem som et eksempel på hvor viktige kvinner er i et samfunn. Barnehagene ble stengt, for der jobbet det jo bare kvinner, og den lokale butikken ble utsolgt for pølser. Det er store forskjeller på kvinne og menn: Vi er langt mer tradisjonelle enn vi liker å tro, men det er flere virkeligheter på en gang – selv om vi er tradisjonelle har det også skjedd fantastisk mye, mener Yssen. Snakker man med unge kvinner i 20-årene er det få som sier at de skal få barn og bli forsørget. Men, samtidig er de forvirret, for de tror at de alt er i boks, og det ikke er farlig å gjøre dumme valg. I den forbindelse ble det dratt frem at de har intervjuet to unge jenter som studerer ved BI i Oslo. Da likestilling ble tatt opp «var de helt «HÆ?!»». De trodde at kvinner har et omsorgsgen, og at det var de som måtte være hjemme for å passe barna. Det var en selvfølge at de skulle ha utdannelse og være på linje med gutta. Skulle de oppleve å bli urettferdig behandlet på jobben ville de gå til Arbeidstilsynet, så skule ting ordne seg.

Deres underbevisste holdninger kom frem etterhvert. De tenker veldig tradisjonelt, men de viser også at verden har gått fremover: selvfølgelig skal de tjene penger, selvfølgelig tar de utdannelse, de skal aldri ha felles konto med mannen sin, men samtidig vil de ha barn og være hjemme med barna. De tenker ikke over at det kan ha konsekvenser for karrieren. Likelønn var noe de kunne gå i tog for, for det er jo så urettferdig! (Selv om likestilling ikke er noe for dem). På BI var det noen linjer hvor det gikk veldig mange gutter. Guttene hadde valgt disse linjene fordi de skulle bli forsørgere, og dette har de kommet på selv. Forskjellen på linjene var at de linjene med mest gutter, måtte man være flinkere i matte for å kunne gå. Men, på spørsmålet om gutter faktisk er flinkere enn jenter i matematikk svarte de «Hæ?! Jeg har aldri truffet en gutt som er god i matte, jeg!».

I boken ønsker de også å stille spørsmål ved om grunnen til at en fortsatt har så tradisjonelle kjønnsroller og fortsatt har et så segregert arbeidsmarked kan ha en sammenheng med de velferdsordningene som staten har sørget for. De ser på reaksjonen fra menn som er sinte på Stoltenberg som sa at en ikke må ta en dag fra mors foreldrepermisjon. Det er viktig å huske at permisjonen ikke er mors, men barnets. Det er så selvsagt at kvinnen skal ha sine uker, at i stedet for å ta fra dem, legger man på tre uker er som er for far. Menn lurer på hvorfor kvinner tillater seg å ta utdannelser som ikke kan forsørge dem, jobber deltid som ikke forsørger dem og hvorfor bare de kan ta seg fri fra jobben for å være med barna. Det er jo kvinnene som er konservative og tviholder på  godene de har som kvinner, for det er jo et gode å få være hjemme et helt år.

Er det de unge kvinnene som tar statsfeminismen for gitt, mens det er de unge mennene som stiller spørsmålstegn ved hva statsfeminismen har ført frem til?

Maktutredningen viser at det er en grov maktforedling i vårt samfunn som vi liker å tro er likestilt. Vi snakker om en 20-80-deling, sier Simonsen. En må synliggjøre at vi er langt fra likestilling selv om vi til stadig kåres til verdens beste land og fem av syv partiledere er kvinner. Vi senker skuldrene og tenker «er det så farlig lenger?». Yssen tror mange unge menn kvinner i alle aldre ønsker et liv med en partner man er glad i, og ikke ønsker å leve i et parforhold uten gjensidig respekt og deling av byrder og gleder. Men noen er i mot og ønsker å verne om egen maktposisjon. Men også dette er fordelt mellom kvinner og menn – det er nok av kvinner som «velger å være hjemme». Ingen blander seg opp i det, men spørsmålet er om staten skal betale? Når kvinnen sier det, mener noen, må det jo være riktig, hun har jo valgt det, kommenterer Yssen.

Anna Anka og Hanne Nabintu Hærland ble trukket frem, selvsagt. Problemet med debattene de har deltatt i er at man ikke har respekt for kunnskap og dokumentasjon, sier Simonsen. Hun har debattert med Hærland, som slenger frem påstander mange sier de er enige i. Likestilling har gått for langt, likestilling fører til flere skilsmisser, det fører til at folk er ulykkelige og det fører til at kvinner er dobbeltarbeidende og sliter seg ut, og det fører til dårlig sexliv! Da Hærland ble spurt om dokumentasjon på dette kom det frem at dette var noe hun syntes og tenkte og mente, og det var mange som mente det – hun hade snakket med venninnen sine! Men det finnes jo masse dokumentasjon på det stikk motsatte: likestilte par er lykkeligere, har bedre sex – menn vil heller ligge med damer som vil ha dem, og derfor har likestilte par bedre sex enn ulikestilte par. Alt er faktisk bedre med likestilling, sier Simonsen. Det er interessant at menn nå begynner å gjøre et opprør mot mannsrollen, også i Anna Anka-debatten.

Hvem skrives boken for?

Det viktige med en slik bok er at den skaper debatt, men dem må være så lett at folk kjenner seg igjen. Det er fort gjort at boken kan bli for intern, og det er deres hovedpoeng: Alle skal kunne bli med på reisen for å finne ut hva likestilling er og hvorvidt det kan være et gode. Det var så lite snakk om likestilling og det var derfor boken kom igang. Man behøver ikke å se på samfunnet og tenke at slik er det, og slik vil det alltid bli, poengterer Yssen og avslutter med det samtalen før salen kan stille spørsmål.

Den der følelsen

Alle som en gang har vært student ved en høyere utdanningsinstitusjon kjenner nok følelsen. Følelsen man har i bunnen av magen idet man leverer inn en oppgave, og kanskje enda mer når oppgaven en leverer er den som avgjør hvilken grad man har. Eller ikke har.

De siste ukene har jeg gjort siste finpuss på bacheloroppgaven min i engelsk. Jeg sier finpuss, for jeg var igrunnen ferdig da jeg var på siste veiledning, slik jeg trodde man skulle være. Hadde i forkant av dette brukt de to siste dagene på å skrive noe febrilsk – for å bli ferdig. Dette er nok også noe alle studenter kan kjenne igjen.

Og så sitter man der, biter negler og gruer seg til sensuren forfaller. Selv den mest selvsikre student, eller hvem som helst, for den saks skyld, kan bli usikker når det en har produsert skal bedømmes av noen andre enn venner og kjente. Plutselig forstår en hvordan forfattere har det! Og kritikken av utgitte bøker kan jo være knallhard! Å skrive noe stort, noe som er viktig for en, for så å la det gå ut i verden er noe ganske følelsesladet. Selv blir jeg veldig knyttet til de oppgavene jeg skriver, og da mest knyttet til de større oppgavene, som bacheloroppgavene jeg har skrevet. Men for å tørrtrene litt har jeg lagt ut begge på Google Docs, lesbare for alle – så lenge man har linken dit. Til nå har jeg fått en del tilbakemelding, all positiv, og har endret på et par småting. Til tross for all positiv feedback jeg måtte få, kjenner jeg følelsen i magen hver gang jeg får en e-post angående oppgaven min.

Det er kanskje slik det skal være? Om en ikke syntes det var noe skummelt i det hele tatt kan det produserte ikke være så viktig for en? Og hva er da vitsen? – Man kan umulig produsere noe bra om man ikke er engasjert i temaet?!

Om det å være student

Det har blitt lite blogging på meg i det siste. Bortsett fra å oppdatere LiveJournalen min litt om vår imponerede fremdrift i Battlestar Galactica, er det en uke siden forrige innlegg her. Først og fremst henger det sammen med at jeg føler jeg har heller lite å si. For det andre har jeg brukt et par dager på å skrive et essay til ENG220 English Literature 1800-1900, som skal leveres i morgen. Selv om oppgaveforslagene ble lagt ut en gang i midten av januar, eller så, har jeg altså drøyd det helt til nå med å komme igang. Takk alle gode makter for vinterferie!

Startet på mandag, og fikk knotet ned en god halvanne side før jeg var så ør og vond i hodet at jeg måtte ta meg en liten lur, godt akkompagnert av migrenemedisin. På tirsdag gikk jeg på igjen med godt mot og fullførte igrunnen essayet. I går ble det gjort lite grunnet forelesning (hvor mange studenter kjenner ikke til «jamen, forelesningen er jo fra 12 til 2, da blir det fryktelig vanskelig å gjøre noe før, for ikke å si, etter!»?). I dag har jeg brukt ca to og en halv time på litt mer teori, litt finpussing og kildehenvisninger. Misliker referanselister sterkt akkurat nå!

Men nå, nå skal jeg rydde bort alle bøkene som opptar arbeidsbordet, finne meg noe å knaske på og ta meg en liten pause. Burde egentlig komme igang med lesing til bacheloroppgaven, hvis førsteutkast skal inn om to uker, men pyttsan – det er jo så lenge til!

Sex og orgamse og slikt i dagens naturfagsbøker

Gleden ved å være vikar i Den Norske Skolen er at man blir satt inn i en klasse hvor man ikke kan navnet på noen elever, ikke aner hva de holder på med i de ulike fagene, ikke vet om det er elever med diagnoser og/eller andre vansker, og skal undervise/hjelpe disse elevene i fag du ikke er kvalifisert til å fungere som lærer i.

Iallfall er det slik på den skolen jeg jobber.

Men det er ikke det dette innlegget handler om. Dette innlegget handler om hva jeg oppdaget i en naturfagbok i dag, da jeg hadde to niende klasser i natur og miljø, og jeg ble sittende og lese gjennom boken deres, i håp om å friske opp naturfagkunnskapene mine (som var et heller mislykket prosjekt, om jeg kan tilføye det). Selvsagt leste jeg ikke så mye om elektronikk og strøm, som er det elevene jobber med. Ei heller leste jeg om nervesystemet, grunnstoffene eller metaller. Skal jeg være helt ærlig, hoppet jeg fort til kapitlene som omhandler puberteten, sex og samliv, svangerskap og prevensjon og seksuelt overførbare sykdommer.

Det er 8 år siden jeg selv gikk i niende klasse, og jeg håper yngre lærere i dag er flinkere til å undervise om og diskutere emner som inngår i disse kapitlene. Selv husker jeg ikke at vi egentlig gikk gjennom slike emner da jeg gikk på ungdomsskolen. For å være ærlig var det emner vi som elever hadde i lekse å lese, gjøre noen oppgaver på skolen, snakke kjapt om i klassen (da bare de mer tekniske detaljene rundt pubertet og seksuelt overførbare sykdommer), før vi gikk videre til neste kapittel.

I kapittelet om puberteten og sex og samliv, er det underkapitler som «Puberteten», «Mannens kjønnsorgan», «Kvinnens ytre kjønnsorgsn», «Kvinnens indre kjønnsorgan», «Menstruasjonssyklusen» og til slutt, «Kjærlighet og sex». Så langt, så bra – jeg fryder meg over at kvinnens kjønnsorganer blir viet så stor plass. Ikke fordi mannens ikke er viktig, men fordi jeg innbiller meg at kvinnens er mer komplekst og trenger å utdypes mer.

Boken elevene bruker heter Eureka, utgis av Gyldendal Undervisning, og førsteutgaven er fra 2007. En ny bok, med andre ord. Likevel merker jeg meg et par ting. Når jeg slår opp på «Mannens kjønnsorgan» er det et eget avsnitt som heter «Ejakulasjon skjer sammen med orgasmefølelsen», og jeg siterer:

Ejakulasjonen skjer samtidig med en behagelig følelse som sprer seg gjennom hele kroppen. Denne følelsen kaller vi orgasme, og den er et resultat av seksuell stimulering. Da slipper omkring 200 millioner sædceller blandet i slim ut gjennom penisen. Hvor mye som kommer ut hver gang, er forskjellig, men omkring én spiseskje er vanlig. Vi kaller det som kommer ut, for sæd. Sæd er et samlebegrep på sædceller (spermier) og slim. Sæd er grålig på fargen. (s. 133)

Så blar jeg om til «Kvinnens ytre kjønnsorganer». Her finner jeg avsnitt som er navngitt som følger; «Klitoris er den mest følsomme delen av kvinnens kjønnsorgan», «Skjeden er hos mange dekt av jomfruhinnen», «Det finnes jomfruer uten jomfruhinne», «Skjeden har tre funksjoner», «For mye vasking kan gi soppinfeksjon i skjeden» og «Kvinners kjønnsorgan svulmer også opp». Her er det to ting jeg spesielt henger meg opp i. Under overskriften «Klitoris er den mest følsomme delen av kvinnens kjønnsorgan» burde en jo forvente å finne en del informasjon om nettopp dette. Det gjør en ikke:

På figuren finner du navn på de ulike delene av kjønnsorganet til kvinnen [merker meg at anus (endetarmsåpning) da er en del av kvinnens kjønnsorgan, hvorpå den ikke er det hos mannen på sidene foran, hvor den ikke er navngitt til tross for at den er tilstede på figuren, ei heller prostata, som ikke engang er tegner på]. På de ytre kjønnsleppene hos kvinnen vokser det hår i løpet av puberteten. Selv om de blir kalt ytre, hender det at de indre kjønnsleppene henger litt ned og faktisk kan ses utenfor de ytre. Form, størrelse og farge på kjønnsleppene er forskjellige fra person til person, på samme måte som en ikke finner to peniser som er helt like.

Helt øverst, der de indre kjønnsleppene møtes, er det en liten hudfold. Under denne folden finner vi det mest følsomme punktet på kvinnens kjønnsorgan. Det heter klitoris og blir synlig dersom en drar hudfolden over litt opp. Like under klitorisen munner urinrøret ut. Når en kvinne tisser, kommer urinen ut av dette urinrøret. (s. 135)

Under overskriften «Kvinners kjønnsorgan svulmer også opp» merker jeg mer noe som står i stor kontrast til avsnittet om mannens ejakulasjon;

Ved seksuell opphisselse vil små, slimproduserende celler i veggen i skjeden begynne å produsere mye slim. Dette slimet har en viktig funksjon. Det skal smøre veggene i skjeden slik at de blir glatte. I tillegg vil skjedeveggen bli mer tøyelig. En stiv penis vil da lettere kunne trenge inn.

En del av kvinnens kjønnsorgan vil også bli mer blodfylt ved seksuell stimulering og svulme litt opp. Det er likevel snakk om en tilstivning her, som det er for guttenes kjønnsorgan.    (s. 135)

Hvilken del?! Er det virkelig så ille å forklare 15-åringer at kvinners klitoris kan bli stiv og større? At kjønnsleppene også svulmer opp? Jeg blir støtt av hvor mye lærebokforfatterne tilslører kvinners seksualitet. Det er heller ingen benevning av at kvinner får orgasme, slik det var i avsnittet om mannens ejakulasjon, hvor det også ble fokusert på følelsen en orgasme gir.

Videre, etter vi har lest om menstruasjon, kommer vi til «Kjærlighet og sex». Action! Eller…? I avsnittet som heter «Å ha sex er mer enn å ha samleie» omtales onani. Her står det, og jeg ønsker å sitere;

Vi kan ha sex uten å involvere andre personer. Vi kaller dette for onani eller masturbasjon. Da stimulerer en sitt eget kjønnsorgan. Dette er en vanlig måte å bli kjent med sin egen seksualitet på. Både kvinner og menn kan gjøre det, men det er vanligere blant menn (s. 140)

Hva?! Betyr det at jenter som gjør dette er rare, siden det ikke er så vanlig at jenter gjør dette? Muligheten for at det fremdeles er tabu for kvinner å snakke om onani kommer ikke frem i teksten. Ser vi på nesten avsnitt, syns jeg noe av det samme kommer til syne også der.

«Seksuell stimulering kan føre til orgasme» benevnes det at samleiesituasjoner vil mange ganger føre til at gutten og jenta får orgasme. Her kommer en tilbake til hvordan en orgasme føles, hva som skjer når menn får orgasme og hvordan kvinners orgasmer er. Det nevnes også at kvinner ofte må stimuleres på huden omkring klitoris for å oppnå orgasme, og at kvinner kan ha flere orgasmer etter hverandre (s.141).

Kvinner må ofte stimuleres på huden omkring klitoris for å oppnå orgasmen. Hvem stimulerer kvinnen? Gjør hun det selv? Nei, det ville vært rart, for det er jo ikke så vanlig at jenter driver og tar på egne kjønnsorgan. Kvinnen må stimuleres. Selve setningen viser kvinnen som en passiv deltaker i samleiet, en som mottar stimulans. Spørsmålet blir jo om hvor ofte menn, om det er en mann man har sex med, stimulerer kvinnen under samleiet, eller om hun gjør det selv. Jeg tror mange, om ikke de fleste kvinner, vil si at det er de selv som gjør at de får orgasme. Dette er ikke for å si at en eventuell mann ikke gidder, eller ikke ønsker, at kvinnen skal oppnå orgasme, men under et samleie vil jeg tro at det vanligste er at det er kvinnen selv som gjør dette. Når det også viser seg at et gjennomsnittlig samleie varer i fem minutter, tror jeg kvinnen må ta saken i egne hender, bokstavelig talt, for å i det hele tatt kunne få orgasme mens samleiet fremdeles pågår.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Først og fremst ønsker jeg jo å påpeke de tingene jeg observere, og kanskje få et par tanker til å surre hos mine eventuelle lesere. Jeg ønsker ikke å kritisere boken for mye, for den er mye bedre enn den jeg hadde da jeg gikk på ungdomsskolen. Likevel holder den seg på den veldig sikre siden av den mye omtalte streken. Jeg tror, og dette er bare mine spekulasjoner, at dette blir «for tørt» for mange i niende. Det er viktig å lære både om pubertet, sex, prevensjon og seksuelt overførbare sykdommer, men teksten bærer preg av en forsiktighet jeg hadde håpet var mer borte i dagens samfunn.

Slik ser en kriminell ut

Oi… Nå skal jeg prøve meg på noe jeg ikke er god på; skrive saklige tekster, på internett, og dermed delta i «alvorlig blogging» .

Jeg antar vi alle har fått med oss at mennene bak Piratbukta nå er i retten for å brutt svensk lov om kopibeskyttelse. I går kom det frem at aktor vil frafalle deler av tiltalen ved å fjerne alt som har med eksemplarframstilling å gjøre. Det betyr at «piratene» ikke er tiltalt for å ha kopiert plater og filmer selv; de har kun tilgjengeliggjort disse på internett.

Igjen har Virrvarr får meg til å skrive et innlegg. Hun har vært med på å opprette en side hvor en kan laste opp bilde av seg selv, og «tilstå» at en har lastet ned kopibeskyttet materiale.

Selv er jeg ikke aktivt med i støttekampanjen av Piratbukta, selv om jeg «holder med dem». Det er ikke til å stikke under en stol at også jeg har lastet ned både filmer og musikk, men jeg vil gjerne gjøre et, for meg, viktig poeng. Det som er så fint med internett er at en gjør seg selv åpen for nye inntrykk, ikke bare tankemessig, men også når det gjelder musikk, litteratur, og andre ting vi kaller kunst og kultur. Det finnes sider, som Last.fm, hvor en kan høre snutter av ulike sanger.

Det er vel og bra, men jeg kommer ikke til å kjøpe musikk jeg ikke vet jeg liker hverken over iTunes eller i en platebutikk basert kun på det jeg har hørt, og i så måte kan Spotify hjelpe. Men det er ikke det samme å kun forholde seg til musikken på en datamasking med internettilgang som det er å kunne ta den med seg. Selv bruker jeg torrents, og andre fildelingssystemer, for å tilegne meg kunnskap om musikk jeg ikke er kjent med. Jeg er av den formening at en skal støtte artistene, selvsagt skal en det, men en gjør jo ikke det om en ikke kjenner til musikken deres. Jeg kjøper den musikken og de filmene jeg virkelig liker, resten slettes. Det har vist seg at platesalget ikke har gått ned til tross for økt pirataktivitet. Som artikkelen viser, henger fildeling sammen med en økning salg av album som selger mer enn 600 000 kopier. Det betyr at Britney ikke har noen grunn til å engste seg ennå. Oberholzer-Gee, som er sitert i artikkelen, mener et synkende salg heller henger sammen med dårlig amerikansk økonomi og høye CD-priser. Artikkelen er fra 2004, men med tanke på Finanskrisen® som nå sveiper over verden, seg jeg ikke for meg at noe stiller seg annerledes i dag. Hvordan det er for de mindre artistene vet jeg ikke, men obskure artister kan være vanskelig å få tak i, selv over nett. Selv har jeg to favorittband som selv sier til fans at det er greit at musikken deres deles; det er slik de får nye fans og selger mer. I tillegg er det jo heller merchandise mindre band tjener penger på, enn CD-platene i seg selv – dette er noe flere har forstått.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde støtte piratene mer offentlig enn det jeg gjør i dag, og en måte å gjøre det på er å kjøpe noe gjennom Piratbuktas butikk (informasjonen øverst på siden om at leveringer tar lengre enn vanlig runnet stor pågang i ordre sier vel sitt om hva Folket mener), eller… skrive et innlegg som dette og melde seg selv som pirat på This is how a criminal looks like.

Problemer med Bloglines?

Jeg laget nylig en bloglineskonto, men får den ikke helt til å virke. Har siden stående oppe på to pcer; Macbook Air’en som bare tidvis er på, og iMac som… tja… som oftest er på. Men, jeg får ikke beskjed om nye innegg i de bloggene jeg abonnerer på. Nå nettopp oppdaget jeg at et innlegg som ble postet i fem-tiden fremdeles ikke har dukket opp hos meg.

Andre som har lignende problemer, eller er det bare jeg som ikke får det til?

Horisontalt oppadgående

De siste dagene, eller skal jeg si nettene, har jeg vært plaget av sterke smerter på venstre side av underkjeven. Jeg ante tidlig at det er visdomstannen som har begynt å bli for innpåsliten.

I dag ble det ringerunde for å finne en tannlege som kunne ta meg inn fortest mulig, etter at jeg ikke fikk mer enn 3 timer søvn og var oppe rundt klokken 2 for å finne smertestillende. Endte med paracet som ikke hjalp noe særlig. Tannlegebesøk måtte det bli, enten jeg liker det eller ikke.

Tror alle har dårlige erfaringer med skoletannleger. I mitt tilfelle er det så ille at jeg blir kvalm bare jeg tenker at jeg skal til tannlegen. Derfor har jeg ikke vært hos tannlege siden 17-årsalderen. Da jeg fikk innkalling som 18-åring avlyste jeg timen. Ja, jeg vet det var fryktelig dumt og uansvarlig gjort, men… jeg er livredd tannleger! Siden har det dessverre ikke blitt noe tannlegebesøk. Jeg gremmes når jeg tenker på hvor mye en tannlege potensielt vil finne, og hvor dyrt det kommer til å bli. men i dag var det ikke noe valg lenger.

Til slutt fant vi en tannlege i nærområdet som kunne ta meg inn med det samme. Da jeg kom fylte jeg ut skjema som spurte om helse, sykdommer, osv. Fylte ut så godt jeg kunne mens jeg ventet, om  både allergier, migrene og psykiske problemer samt hvilke medisiner jeg går på. Da jeg kom inn bar det rett til røntgen. Det er det som er noe av det verste med å gå til tannlegen. Jeg husker disse plastbrikkene vi alle har bitt på, som har gnaget seg inn i tannkjøttet og gitt oss brekninger. Grunnet «det andre» har jeg noe overømfintlige sanser, og jeg har store problemer med å ha ting i munnen. Til tross for at jeg opplyser tannleger om dette, har flere insistert på å gi meg voksenstørrelsen, noe som ender med oppkast og tårer og generelt ubehag, og at det gir meg barnestørrelsen likevel. Da jeg brakte dette på bane med tannpleieren sa hun at «å, nei, slik bruker vi ikke her. Her er det en maskin som går rundt hodet ditt!». Jeg ble geleidet inn på et lite rom, bedt om å bite på en pinne, og ut gikk hun og skrudde den på. Så ble jeg ledet inn til tannlegen.

Tannlegen var en hyggelig dame i 30-årene. Takk gud! Det ble med en gang konstantert at joda, visdomstannen MÅ ut, så fort som mulig. Og jeg burde egentlig bare ta den andre, på høyre side, med det samme. For; de kommer ut horisontalt, og i tillegg inn mot jekselene foran. Den høyre gjør ikke vondt, men har allerede kommet i kontakt med tannen foran. I tillegg har jeg en takk som er brukket (tygget på noe hardt i julen, men har prøvd å holde det så rent som mulig), og der er det et ganske stort hull som kanskje, kanskje må rotfylles. Grøsser bare ved tanken. Jeg har også et hull på høyre siden.

Fikk midlertidig fylling i det store hullet, og time på mandag for å borre det da. Henvisning er sendt til oralkirurg, for her er det ikke snakk om å prøve å trekke visdomstannen engang. Håper ikke jeg må vente for lenge!

Er det noen som har erfaring med å kirurgisk fjerne visdomstenner? Jeg glemte å spørre om narkose og lystgass, men vil helst ha full narkose om jeg kan. Tenkte jeg kan ta begge samtidig; de oppe er kommet fullt ut, og er ikke problematiske.

Ny dille

Jeg har en evig tendens til å få diller, og jeg tilskriver det til en del av meg jeg har holdt skjult her på bloggen. Uansett, jeg blir hektet. Fort. For noen år siden var det strikking. Jeg kunne ikke legge strikketøyet fra meg (at jeg ikke kunne, eller fremdels kan, strikke vrangt, hadde ingen betydning), og hadde det med i forelesninger. Litt for ofte, kanskje, da jeg fikk ‘ikke bestått’ i det emnet jeg hadde vanskeligst for.

Det har vært fotografi, ulike typer mat (som da jeg spiste ingeting annet enn ristet loff med servelat og middag i 6 måneder), klær (jeg har et par antrekk som jeg «alltid» går med selv om jeg har nok av klær i skapet) eller TV-serier (for tiden The L Word, tidligere Six Feet Under, The Lost Room (som er en slik serie jeg må se minst en gang i året. Minst.) og America’s Next Top Model).

Jeg har ikke oppdatert bloggen på et par dager, selv om jeg har noe jeg ønsker å skrive om. Hva er grunnen, tenker du kanskje? At jeg har en syk mann hjemme er litt av det, men mest er det den utløsende årsaken. For! Vi har begynt å se Battlestar Galactica. Jobbet oss gjennom miniserien på torsdag samt den første episoden av sesong en. I går ble det ikke jobbing på meg likevel, og siden mannen måtte avlyse alle kjøretimer for dagen (klarte å smitte ham med influensaen jeg fremdeles kommer meg fra), hadde vi nok av tid til å se resten av sesong en.

I dag har vi begynt på sesong to, og jeg er godt igang med å laste ned webisodene som kommer før sesong tre, samt den; vi blir ikke ferdige med denne sesongen før noen av dem er nede, men gud forby vi skal vente!